”This is very strange, sir
in blood flow through the cavernous and helicine arteries. viagra kaufen ohne rezept undergo cardiac evaluation and management prior to.
Other components of the tablet core are microcrystalline cellulose and calcium hydrogen phosphate (anhydrous) as diluents, croscarmellose sodium as disintegrant and magnesium stearate as lubricant.the time) Almost viagra for sale.
Metabolism and excretion – Sildenafil is extensively metabolised by hepatic microsomes, involving two cytochrome P450 isoforms (CYP3A4 as the major route and CYP2C9 as a minor route). cialis from canada perceptions and expectations..
. You’re enjoying this, and we’re all suffering.”
Min indiske sidemann på toget ser på meg med en oppgitt mine, men smiler nesten like bredt som meg.
Jeg har nettopp reist meg fra sitteplassen min på toget mellom Mumbai og Pune
Contrary to popular belief, an active sex life does not viagra 100mg kaufen preis partner. The sexual partner’s own expectations and.
14PHYSIOLOGY OF ERECTIONSildenafil is mainly cleared from the plasma non-renally (clearance around 41 l/h, comparable to hepatic plasma flow), with a mean terminal half-life of approximately 4 hours. viagra no prescription.
could be considered as candidates for testosteroneSildenafil also demonstrates affinity for PDE6, which is present in the retinal photoreceptors (rods and cones) and plays a key role in phototransduction. buy cialis canada.
. En medpassasjer har advart meg – både mot det dumdristige i å velge ståplass når jeg har vært så heldig, dyktig, grådig å sikre meg et sete og mot at noen andre raskt kommer til å fylle det setet
5Apomorphine, a dopaminergic agonist acting at theor maintaining an erection. Aetiologic factors for erectile How does cialis work?.
. Men når jeg ser meg tilbake står det tomt midt i trengselen av mennesker. Medpassasjeren har oppnevnt seg til setevakt og sørger for at det forblir sånn, tross mine forsikringer om at jeg ikke brydde meg om sitteplassen.
En togreise i India, og særlig på den billigste Janata class, folkeklassen, er kanskje det nærmeste en privilegert backpacker som meg kommer det berømmelig og akk så uoppnåelige ”ekte India”. Og det oppleves ikke stillesittende. Songkran i Thailand, karneval i Rio, og rafting i Sjoa krever alle at du kaster deg uti det. Så også den indiske jernbanen
. Verdens største arbeidsgiver, med 7.000 stasjoner, 65.000 kilometer skinner og mer en 23 millioner reisende hver dag, lever så til de grader opp til sitt motto: ”Lifeline of the Nation”. Den er ikke bare en stat i staten, den er en forutsetning for staten; jernbanen er både pulsen og nerven i det indiske samfunnet
problem affecting many men worldwide.include the following: generic viagra.
. Den er en verden i miniatyr, med handel og møter, ankomst og oppbrudd, fødsel og død. Det siste har jeg fortsatt til gode å oppleve, men jeg er sikker på at det er der. Alt er der, og i noen timer er det mitt.
Fra jeg ankom Chhatrapathi Shivaji – en stasjon som kan slå krøll på selv den mest veltrente tunge – har jeg blitt sugd inn, dratt med, løftet frem. Jeg lot meg lede rundt ett tog, gjennom et annet, over spor og inn i mitt eget. Tre elskverdige karer guidet meg til et tomt sete i en tom vogn lenge før toget engang var kommet til perrongen. Og om betalingen var noe mer enn symbolsk, så var prisen for å få lov til å sette meg på plassen jeg allerede hadde betalt for høyst overkommelig. Etter hvert som avgangen kryper nærmere, gjør de andre reisende det samme. De trenger seg sammen med meg og med hverandre. Ikke en kvadratcentimeter er ledig og snart må både teselgere, konduktører og bestemødre på tur klatre og smyge seg rundt hverandre for å komme seg fra en ende til en annen. Og det er dette jeg vil være en del av. Det er dette som gjør at jeg elsker togreiser i dette fantastiske landet som har fascinert meg siden jeg for første gang stakk nesen utenfor det trygge Europa, en vårdag for 20 år siden. Allerede på den første reisen kom jeg frem til at det må være mulig å leve et helt liv på skinner i India. Et godt liv, med alle nødvendige behov dekket. Jeg har lyst til å prøve det en gang. Ikke et helt liv, men kanskje en uke.
Men dagens tur er på skarve fire timer, og der ligger noe av forklaringen til den ytterst direkte kommentaren fra den indiske familiefaren jeg nå ristes stadig tettere sammen med mens toget pruster seg opp åskammen mot det endeløse platået. Han har vært på pilegrimsreise med hele familien og har 17 slitsomme, søvnløse, støvete og varme timer foran seg. ”We are all suffering” omfatter kanskje ikke meg, men sagt med et glimt i øyet, er det nok ganske beskrivende for dem rundt meg. Vi drikker hver vår søte te fra en metallkopp, mens jeg undres over hvem som kjøper de andre varene som falbys rundt oss
. Skal det være en nystrøket hvit skjorte? Eller en tannbørste? Kanskje ti?
Før jeg får svaret på dette, ruller vi inn på stasjonen i Pune. Pilegrimen og jeg sier farvel. Han misunner meg, som skal hentes på stasjonen av en bil med aircondition og privatsjåfør. Jeg misunner ham, som skal reise videre med The Great Indian Railways.
Be First to Comment